STARTSIDE

PSYKOSOSIAL
RÅDGIVNING

COACHING

SUPERVISJON

KREATIVITETSUTVIKLING

KONTAKT

Psykososial Rådgivning

I Gestaltterapi / Integrativ Terapi utgår vi fra et dogme: mennesket har ikke en kropp, det
er sin kropp, det er sjel og det er ånd. Ut i fra denne tenkning anser man at dersom man har problemer på ett av disse områdene, så vil det nødvendigvis gjøre seg gjeldende på de to
andre også. Disse kan arte seg som: mangler, traumer, forstyrrelser eller konflikter som kommer til syne i det sosiale liv og den økologiske sammenheng som mennesket lever i - og hvor de øver skadelig innvirkning på " personlighetens dimensjoner" : selvet, ego og identitet.

I sammenhenger hvor identitetens " fem søyler" ( kroppslighet, sosialt nettverk, arbeidsevne
og - ytelse, verdier og etikk, økonomi og materielle verdier ) berøres negativt, kan sykdom oppstå, når de vanlige sykdomsfremmende faktorer som: Genetisk disposisjon foreligger;
når stadig påvirkning oppstår som overskrider subjektets aldersspesifikke evne til å mestre den; når kompensatoriske, beskyttende eller alternative avlastningsmuligheter ikke finnes; når den samlede virkning av varige psykososiale risikofaktorer fører til kumulativ skade, slik at det oppstår " en kjede av negative hendelser"; når engstelse på forhånd fører til varig stress, står vi oftest overfor betingelser som fører til sykdom.

Integrativ Terapis / Gestaltterapiens kliniske sykdomslære er derfor spesielt opptatt av
strukturer som viser "kilder til ugunstige livsmønstre " og " ondartete livsløp". Sykdomslæren
må vurdere disse påvirkningskilder og lete etter beskyttende og kompensatoriske tiltak.
Livet gir oss jo ikke bare negative erfaringer, men også god og nærende erfaring med positiv
ettervirkning. Det skjer ikke bare en opphopning av negativ påvirkning, men også beskyttende og helende vekstveier. Dette innebærer at terapi som samhandlende, praktisk " livsveisforskning" må vurdere den enkeltes livsløp i alle sine nyanser.

Derfor har behandlingspraksis måttet rette seg mot det dyp hermeneutiske prinsipp for sammen med klienten, å rekonstruere hans/hennes personlige historie, med utgangspunkt i "fenomenene" (symptomer, sosialt repertoir, etc.) - til de bakenforliggende strukturer, for å kunne arbeide framtidsrettet. Problemer som dukker opp, avklares i den systematiske heuristikken gjennom faktiske ko-respondensprosesser. Formidling av innsikt i livs sammenhenger hvor det mangler oversikt og bevissthet, kan betraktes som en slik metode.

Den terapeutiske prosess har ingen stereotype, fastlagte forløp eller faser. Tvert imot er de
tilpasset hver klient og hver situasjon. Riktignok finnes det idealtypiske modeller :
Det tetradiske system: Initialfasen, aksjonsfasen, integrasjonsfasen og nyorienteringsfasen.
Korrespondens modellens firefasede teori - praksis syklus:

1. Differensiering -Kompleksitet.
2. Strukturering -Pregnans.
3. Integrasjon -Stabilitet.
4. Kreativitet -Overskridelse.

Integrativ terapi anser emosjonell sosialisering og emosjonelt differensieringsarbeid som en av sine hovedoppgaver. Bare ved at følelsene dras med i det praktiske arbeidet, kan vi bidra til at emosjonelle problemer blir løst og til at en rik og differensiert emosjonalitet kan åpne seg.

Psykososial Intervensjon og det terapeutiske forløp må i seg selv betraktes som
sosialiseringsprosesser. Bare slik kan psykoterapien forene Freuds individsentrerte syn med
Jacob L. Morenos synspunkt på gruppens betydning for identitetsutviklingen - og bidra til at
mennesket utvikler sosiale ferdigheter og bevissthet om sitt sosiale nettverk - for å kunne
pleie dette aktivt og bli sosialt dyktig.

Intervensjoner er struktureringsmomenter innenfor rammen av prosesser som de selv
(intervensjonene) springer ut fra. De virker dermed strukturerende i pasientens liv, i
hennes/hans "sammenheng og kontinuum".

Intervensjonsteoretiske overveielser dreier seg på den ene side om intervensjons-
metodikk (ulike intervensjonsstiler), og på den andre siden om metoder, teknikker og medier
(ulike hjelpemidler) og deres bruk, og ikke minst om evaluering av deres virkning.

Modellen for Integrativ intervensjon retter seg mot følgende seks intervensjons-
områder:

- Preventive (Forholdsregler gjennom profylaktisk intervensjon).
- Bevaring (Gjennom stabiliserende intervensjon).
- Restituering (Gjenopprettelse via helende intervensjon).
- Mestring (ved støttende intervensjon).
- Utvikling (gjennom utviklingsintervensjon).
- Representasjon (ved å stå offentlig/ politisk frem).
- Forbedring, bedring (gjennom infrastrukturelle intervensjoner).

Intervensjonsstrategiene blir dermed mangslungne og områdene og feltene blir knyttet flere-
dimensjonalt sammen, slik at Integrativ Terapis intervensjonslære må betegnes som multimodal og
mangesidig. I intervensjonsstrategiene trekker man inn de ulike metodiske inn-
fallsvinklers rike repertoar for å nå frem til klientens iboende kreativitet, slik at vi sammen
(ko-kreativt) kan arbeide videre mot målet: Utvidelsen av livsrommet for fri aktivitet.